Sivilisasjonen er truet av islamismen

Terje Tvedt

Moderniteten har ikke overvunnet alle sine egne fiender.

av Terje Tvedt

Når vi nå kan se amatørvideoene av den hvite lastebilen på promenaden i Nice som kjører sikksakk for å drepe flest mulig uskyldige barn og voksne, når vi hører om bloggere som hakkes i hjel av islamister i Dacca, om tyskere som angripes med øks på tog av en gutt på 17 år mens han roper «Allah er stor», om AKP i Tyrkia, og om hundrevis av muslimer som nesten ukentlig blir sprengt av islamister i Baghdad, vil en erkjennelse etter hvert bli uunngåelig:

Mange av oss har tenkt grunnleggende feil både om verdens utvikling og om historiens tyngde, noen riktignok mer enn andre, og noen mer standhaftig galt enn andre.

Men vi har alle, i større eller mindre grad, filtrert verden og fortolket den innestengt i vår epokes grunnleggende perspektiver og tenkemåter. Vår samtid er blitt offer for dens fordommer.

Dagens samfunn kan bli revet i stykker

Den bestemte fremtidstroen som vant dominans med borgerskapets triumf på 1800-tallet, og på nytt med opprettelsen av FN etter den andre verdenskrigen, viser seg å ha et bestemt historisk feste.

De fleste, uansett politisk tilhørighet, var enige da Karl Marx i 1848 skrev det følgende i Det kommunistiske manifest: «Borgerskapet river alle, også de mest barbariske nasjoner med inn i sivilisasjonen, ved den hurtige forbedring av alle produksjonsredskaper, ved den grenseløse lettelse i kommunikasjonene. (…) Kort sagt – det skaper seg en verden etter sitt eget bilde.»

Det som avdekkes nå er altså ikke naiviteten, eller godheten, eller «venstresidens solidaritetsideologi» eller «høyresidens kynisme». Nei, grunnen til at stadig flere lever med hjertet i halsen er ikke frykten for terroren, men at det er blitt tydelig at moderniteten ikke, som en del av moderniseringsprosessen, overvant alle sine egne fiender.

Dagens samfunn kan rives i stykker av konfliktlinjer som henter næring langt tilbake, det er fanget av en fortid det ikke blir kvitt og er blitt arena for en kamp ingen kan vite hvordan vil ende.

Islamismen avviser alt av fremskritt

Ikke bare den vestlige sivilisasjon, men sivilisasjonen overhodet er truet av islamismen. Det er en form for fanatisme og dogmatikk som ikke krever fromhet i livsførselen (som noen later til å tro) og som det er svært vanskelig å forstå logikken bak, men som utallige studier like fullt viser at er i stand til å motivere mange til å ta andres liv på de mest bestialske måter.

Det dreier seg altså om mennesker som uavhengig av sosial bakgrunn er blitt inspirert av en ideologi som prinsipielt avviser alt av fremskritt i humanitet, likestilling, religionsfrihet og individuell livsutfoldelse fordi det oppfattes som vestlig og anti-islamsk.

Ahistorisk tiltro til historiens opprydningsevne

Tenkemåter som hevder at problemet er forbigående og som tror at det kan løses ved så å si ikke å bli benevnt, hviler grunnleggende på overbevisningen om at de har historien på sin side.

Det snakkes gjerne om terror generelt, eller om tragedier, i noen tilfeller om IS, som om det er religiøs bevegelse med et begrenset geografisk feste i Levanten som er trusselen, eller som om vi står overfor en anomali, en sosial sykdom, eller individuelle tapere. Men det er nettopp denne ahistoriske tiltroen til historiens evne til å rydde opp som har brakt oss dit vi er.

Problemet er derfor ikke bare islamismen, men først og fremst den europeiske og norske offentlighets evne til å forholde seg til den. Det dreier seg om et vedvarende trekk ved dominerende verdensanskuelser.

Jeg tok opp dette i Aftenposten i 2004, og intervjuet og den påfølgende diskusjonen er trykket i Norske Tenkemåter.

Jeg mener det nå er helt avgjørende å forstå hvordan disse tenkemåtenesmakt har skapt både handlingslammelse og overreaksjoner.

Facebook: facebook.com/terje.tvedt.90

Comments

comments

Be the first to comment

Leave a Reply