En løssluppen flyktningpolitikk kan undergrave det liberale samfunn

Hårek Hansen (f. 1968) er rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe.
Hårek Hansen (f. 1968) er rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe.
Hårek Hansen (f. 1968) er rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppe.

av Hårek Hansen

Det er ikke nytt at idealister på venstresiden i media, asyllobbyen og godhetsindustrien går i TV-aksjonsmodus hver gang de lukter en krise. Mer overraskende er det at debattanter fra Civita og andre miljøer som ynder å kalle seg liberale, nå serverer de samme argumentene.

Lektor Karl-Eirik Kval skrev nylig på Facebook: «Mange snakker om å løse flyktningkrisen. Om at vi må gjøre mer. Ta imot flere mennesker. Men kan den «løses»? La oss anta at Europa virkelig legger seg i selen og tar imot 10 millioner flyktninger og migranter i løpet av fem år. Infrastruktur må bygges, helsevesen og politi må oppskaleres, velferdskutt må til… Mulig er det nok. Men i løpet av de fem årene Europa har tatt imot 10 millioner, har verdens befolkning økt med 400 millioner mennesker. Nesten all befolkningsøkning i verden i dag skjer i land der arbeidsledigheten er skyhøy, staten er dårlig organisert og mye kan synes håpløst… Slik jeg skisserer det, har vi da brukt enorme ressurser og forsaket deler av velferdsstaten, men vi har likevel ikke tatt imot mer enn 2,5 prosent av verdens befolkningsøkning. Og tror noen for alvor at det vil være nok? At de resterende 97,5 prosentene vil slå seg til ro med at Europa nå har tatt imot så mange? Av og til lurer jeg på om folk tenker over og forstår disse tallene.»

Dette er utvilsomt Norges og Europas aller største utfordring, både kulturelt og økonomisk. Men fra Civita, «den liberale tankesmien», er det temmelig tyst. Enkelte i Civita-miljøet har derimot tatt til orde for at vi må «åpne våre hjerter», med de følger det måtte få. Det er da jeg stiller meg spørsmålet: tror de «næringsliberale» i Civita at det vil bli enklere for middelklassen og for arbeidslivet å få gjennomslag for en slanking av offentlig sektor, liberale reformer, eller skatteletter når den nye folkevandringen pådrar Norge utgifter på mange hundre milliarder kroner?

En liberal tankesmie bør være opptatt av å bevare en liberal kultur og et liberalt økonomisk system. Da må man se de lange linjer, og hva som er forutsetningene for dagens liberale samfunn. Den nasjonale ideen er ikke en fiende av opplysningstiden, men snarere en nødvendig forutsetning. Som journalisten Anne Applebaum har vært inne på, ble nasjonalismen på 1800-tallet knyttet til liberalisme og demokratiet. Nasjonen og de nasjonale verdier gir oss bevissthet om at vi bor i et land der vi deler virkelighet og kultur med et mangfold av mennesker. Dette landet er definert av et territorium, og av historie, kultur og lov som har gjort dette territoriet vårt. Kort sagt så er opplysningstidens verdier, som frihet, likestilling og demokrati, avhengig av geografiske grenser. Ta bort grenser, og folk begynner å identifisere seg etter stamme, rase eller religion fremfor nasjon.

På grunnlag av territoriell tilhørighet har det vært mulig å bygge en patriotisme, som har gjort oss i stand til også å ønske innvandrere, flyktninger og asylsøkere velkommen – mennesker som har kommet inn i sosiale kontrakten utenfra. Du kan ikke innvandre til en stamme, en familie eller en tro, men du kan innvandre til et land. Men europeiske land kan ikke ta i mot millioner av mennesker fra illiberale kulturer hvis man skal ha håp om å opprettholde liberale samfunn og liberale nasjonalstater med en bærekraftig økonomi. Den kulturelle bagasjen er ikke noe man bare kan legge fra seg. Det er den europeiske sivilisasjon som gjorde plass til opplysningstiden og de liberale verdier.

Den amerikanske skribenten Christopher Caldwell har reist det provoserende tankeeksperimentet om man kan bevare det samme samfunnet innenfor en stat dersom man bytter ut befolkningen. Svaret på det må naturligvis være «nei»: Det er ikke slik at en stats lover setter rammene for folks oppfatninger av rett og galt. Forskning viser f.eks. at det innenfor det muslimske miljøet skjer at ektemenn krever sine ekteskapelige rettigheter av ekskona flere år etter den juridiske skilsmissen, siden de ikke er skilt etter islamsk lov.

Filosofer som Adam Ferguson, David Hume, Edmund Burke og Adam Smith mente at samfunnet og dets komplekse institusjoner og lover, tradisjoner, skikker og moral, var resultat av en langvarig prosess med kumulativ vekst der mennesket hadde avansert fra et primitivt nivå, der klan og stamme var det viktigste, til høy kultur og sivilisasjon. Dette er det tradisjonelle liberale og konservative synet på samfunnet: den sosiale orden er et produkt av samspillet mellom historisk utviklete institusjoner, vane og skikk, objektiv lov, og upersonlige sosiale krefter. Også en moderne liberal filosof som F.A. Hayek står i denne tradisjonen. Han er klar på at samfunnsinstitusjoner er et produkt av en kompleks historisk prosess, preget av prøving, feiling og eksperimentering. Både Burke og Hayek har understreket at vilkårene for menneskelig og samfunnsmessig fremgang må dyrkes gjennom forståelse av kreftene som opprettholder sosial orden.

Disse institusjonene står i fare hvis mengden av mennesker som ikke deler det felles verdigrunnlaget og de europeiske tradisjoner, skikker og tradisjoner blir for stort. Fortsetter den enorme folkevandringen vi ser nå så kan resultatet i verste fall bli at Enoch Powell til slutt får rett i sine gamle advarsler om sammenstøt mellom folkegrupper, der arkaiske og autoritære kulturer begynner å påvirke og dominere både andre migranter og den opprinnelige befolkningen. Det er nå alle politikeres og meningsdanneres oppgave å sørge for at Enoch Powell ikke får rett. Her har også Civita et ansvar.

Mange peker på at «det går seg til» på lengre sikt. Men for en liberaler med konservative reflekser, er det mer naturlig å advare mot en naiv optimisme. Hvordan kan vi vite at dette er den sikre utviklingen? I Danmark viser nye undersøkelser at danske muslimer er blitt mer religiøse de siste ti årene. Flere mener Koranens ord gjelder fullt ut, og at kvinner bør dekke seg til.

I det svenske finansdepartementets redegjørelse om fordelingspolitikk, slås det fast at innvandrere er dårligere integrerte nå enn på begynnelsen av 1990-tallet. Mye av grunnen skyldes at mange er kommet som flyktninger eller gjennom familiegjenforening, og ikke arbeid: «De utrikes föddas position i inkomstfördelningen har försämrats mellan 1991 och 2012 (se tabell 1.3). En orsak till detta är att invandringsstrukturen har förändrats under perioden. Från att nästan helt ha dominerats av arbetskraftsinvandring har flykting- och anhöriginvandring kommit att utgöra en allt större del

Hvordan kan vi vite at Norge vil klare det bedre, og at det ikke blir dårligere integrering på lengre sikt? Kort sagt: Hvordan vet vi at norske byer ikke blir som Malmö? Hva om den store innvandringen fører til at det ikke er noe lokalmiljø å integrere (altså innlemme) nyankomne i? Hva om autoritære kulturuttrykk vil regulere rammene for akseptabel adferd i ghettolignende områder? Før presumptivt oppegående mennesker snakker om å «åpne våre hjerter» og vifter med det liberale flagget, må man forholde seg til slike problemstillinger. En naiv tilnærming om at «det ordner seg» og at «flyktningmottak er noe vi uansett må gjøre», vil få irreversible følger.

 

Comments

comments

Be the first to comment

Leave a Reply