Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv

«Godhetstyranni» avkler en utbredt hersketeknikk i samtiden.

Godhetstyranniet, «dette kyniske nyordet», sa tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, i sin tale til konfirmantene rett før jul, «går inn i vår kulturhistorie som uttrykk for forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår kristne humanitet», for «når barmhjertighet blir et fremmed ord, da blir det kaldt rundt oss.»

Leder av partiet Rødt i Bergen slo fast: «Leve Godhetstyranniet» (BA 8.2.2016), og gikk inn for diktatur i Det godes tjeneste.

«Jeg er en godhetstyrann. Det vil jeg være hele mitt liv», sa Camilla Eidsvold i SV, for å fortelle verden at hun i hvert fall er, og regner seg selv, som et godt menneske (Fredriksstad Blad, 12. februar).

Det var mindre overraskende at biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, erklærte at Kirkens budskap om godhet i flyktningspørsmålet bør være tyrannisk (Dagsavisen 6. februar).

Da Sylvi Listhaug sa at et godhetstyranni rir Norge som en mare, ble det et endelig bevis på hennes umenneskelighet. Mer enn noen annen norsk minister i nyere tid ble hun fordømt som ond.

Ja, hun vil det onde; hun er mot nestekjærlighet og Det gode osv. Det ble helt oversett at hun først brukte ordet «godhetstyranni» for å karakterisere hva hun mente var en moraliserende, urealistisk debatt om flyktningene og migrasjonsbølgen mot Europa. For å plassere henne i gapestokken for godt het det fra en av Kirkens biskoper at begrepet var hentet fra «det ekstreme høyre i USA» (Sommerfeldt, Fredriksstad Blad 12. januar).

Men også det var feil – for det var jeg som først formulerte det som er blitt et yndet fyord.

Et analytisk begrep for å forstå verden

Siden Kirkens ledelse og ledere fra flere partier har beskrevet begrepet som uttrykk for sivilisasjonsforfall, må også jeg være fordømmelsesverdig; ja, kynisk, kald, usolidarisk – et ondt menneske.

Jeg vet ikke om jeg skal føle meg truffet, men det er jo mer interessant hva det er som gjør at biskopene så lett kan misbruke kristendommens autoritet og sin egen makt til å sende moraliserende bannbuller mot folk, inkludert meg, en forsker de ikke kjenner, på grunn av et analytisk begrep for å forstå verden?

Terje Tvedt er professor, forfatter og filmskaper.
Olav Olsen

Begrepet ble først brukt i en studie av maktformer innenfor norsk bistands— og fredspolitikk. I Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt, utgitt av Makt- og demokratiutredningen i 2003, introduserte jeg to begreper som henger sammen: Det nasjonale godhetsregimet og godhetstyranni.Jeg hadde over mange år dokumentert hvordan erfaringsbasert kunnskap gang på gang innenfor bistandssystemet ble ignorert. Den grunnleggende årsaken til dette var makten til et moraliserende dogme:

Bistanden var god og bistandsarbeideren drev med gode ting. Kritiske analyser av dens praksis måtte derfor fordømmes, i siste instans, fordi det kunne føre til at liv gikk tapt.

Hva som til enhver tid ble definert som den udiskutabelt «Gode handling» innenfor bistanden endret seg imidlertid radikalt hele tiden, nesten med lovmessig regularitet, fra det ene tiåret til det andre.

På 1960-tallet var det eneste rette teknisk prosjektbistand; i 1970-årene var «grunnleggende behov» det eneste saliggjørende for å bli avløst av økonomisk strukturtilpasning, på 1990-tallet dreide det meste seg om «godt styresett» og så ble rettighetsbasert utvikling moteordet.

Nå dreier det seg om økonomisk vekst, men brukte man på 1980-tallet det språket som i dag er blitt synonymt med Det gode ble man båssatt som et menneske uten empati.

Godhetsmålestokken: En moralsk målestokk

Jeg introduserte derfor begrepet Det nasjonale godhetsregime, for å understreke at det dreide seg om å forstå det særegne ved en historisk nydanning i norsk samfunnsliv:

Et politikkfelt som handler og taler på nasjonens vegne i verden, som organiserer statlig filantropi til mange titalls utviklingsland, som iscenesetter seg som organisatorer av nasjonens moral og politikk på den globale arena som uttrykk for «Den moralske handling» i en ellers kynisk verden.

Et slikt politikkfelt som oppfattes å stå over politikken kan simpelthen ikke bli fruktbart analysert med begreper utviklet for helt andre forhold.

Det analytiske poenget med godhetstyranni-begrepet var, skrev jeg, å bli i stand til å analysere Godhetsregimets ervervede moralske makt praktisert «som ekstremisme».

Det kunne fortolke offentlige debatter om utviklingshjelp hvor alt reduseres til og blir målt «med en moralsk målestokk, en godhetsmålestokk». Det gjør det mulig å fange opp hva som skjer når bestemte bistandsprosjekter blir pidestallisert som selve «den moralske handling», og når moralsk tilhørighet blir «måleenheten som brukes på den sosiale virkelighetens problemer».

Godhetstyrrani er et ikke-moraliserende, rent analytisk begrep som gjør det mulig å avdekke maktmekanismer i samfunnet

Jeg skrev: «Under godhetstyranniet reduseres stillingtagen til verdens kompleksitet i bunn og grunn til ett, suverent prinsipp – godhetens». Jeg var altså opptatt av å studere hvordan forholdet mellom moralsk iscenesettelse og politisk makt arter seg innenfor bistandsfeltet.

Godhetstyranni-begrepet representerer altså overhodet ingen kritikk av Den gode handling eller Den gode intensjonen. Det er heller ikke en kritikk av det kristne ideal om medmenneskelighet.

Det dreier seg snarere om et ikke-moraliserende, rent analytisk begrep som gjør det mulig å avdekke maktmekanismer i samfunnet som skjuler seg bak retorikk om godhet og kamp om den selvklebende empati-merkelappen.

Godhetstyranni innebærer hersketeknikk

Begrepene godhetsregime og godhetstyranni innebærer å sette søkelys på en uhyre sentral form for makt i det postmoderne, mediale samfunn, noe makt- og demokratiutredningen lyktes i. For der godhetstyranniet hersker vil ikke bare reelle, saklige diskusjoner om hva som skal være statens politikk undertrykkes, men meningsfulle samtaler om individuell og kollektiv moral gjøres umulig.

Begrepene peker også på hvordan debatter blir polarisert ved at de selverklærte «godhetstyrannene» setter seg selv – «de gode» menneskene – opp mot oss andre; «de onde» menneskene, og denne selvgratulerende motsetningen blir debattens akse.

Denne hersketeknikken er ikke begrenset til bistanden; den har også virket inn på narkotikapolitikken og fiskeripolitikken (Per Sandbergs advarsel mot «mørkets krefter»), men nå særlig på diskusjonen om immigrasjon og flyktninger.

Godhetstyranniet har i perioder dominert denne debatten, med store konsekvenser for landets evne til å håndtere helt nye politiske utfordringer.

Det kan ikke erkjenne at bildet er ufattelig mer komplekst enn empati kontra kynisme.

Dette banale verdensbildet om «de gode» mot «de onde» klarer ikke engang å ta høyde for at et moralsk forbilde som Dalai Lama mener at flyktningkrisen må løses i nærområdene og at Europa ikke kan ta imot alle og at ledere for demokratiske krefter i Midtøsten ber folk bli, mens spekulanten og investoren George Soros, støttet av tidligere formann i Goldman Sachs International og nå FNs ansvarlig for internasjonal migrasjon, Peter Sutherland, har argumentert for at Europa må ta imot mer enn en million flyktninger hvert år fremover.

Den meningsbærende elitens monomane angrep

En av årsakene til at deler av den meningsbærende eliten i Norge er så monomane i sitt angrep på akkurat disse begrepene er fordi de setter skarpt søkelys på denne elitens tenkemåter og maktformer. Det var jo nettopp en mur av retorikk om godhet, med mange av de samme politikerne i spissen som nå kritiserer begrepet for å signalisere ondskap mot flyktningene fra Midtøsten, som stilnet all realitetsorientert debatt om bombingen av Libya våren 2011. Det var bare ett argument som var moralsk gangbart da i Norge:

Å bombe for å kjempe for menneskerettigheter. Det var De gode som ville bombe, mens de som var motstandere av bombing, var kynikerne; de egoistiske, de som ikke følte nok for de forfulgte i Libya.

Det er uhyre samfunnsmessig interessant at de synes å være så blindet av forestillingen om sin egen godhet at de ikke er i stand til å se, og enda lenger fra å erkjenne, dette paradokset.

De kan oppleve det absurde ved at George W. Bush rett etter Al-Qaidas angrep i 2001 sa: «Jeg er målløs og lamslått over at det finnes en så stor mangel på forståelse for det vårt land står for (….) For jeg vet hvor gode vi er», men til seg selv er de uten distanse.

Det er nettopp derfor det er nødvendig å forstå både Det nasjonale godhetsregimets og godhetstyranniets makt, for det er også et inntak for å skjønne den norske politiske elitens verdensbilder og selvbilder.

Å være sivilisert er å vite at man er potensielt barbarisk

Tidligere biskop Stålsett likte heller ikke godhetstyranni-begrepet av en annen grunn. Han sa at det ikke går an å sette sammen noe positivt (godhet) med noe negativt (tyrann).

Biskopen vil altså ikke bare at hans definisjon på Den gode handling skal gjelde for alle, men han vil også – med moralen som maktmiddel – bestemme over språkbruken i landet.

Men hele den kristne og vestlige tradisjonens sunneste trekk er jo nettopp evnen til å se tings dobbelthet; det var jo Jesus sin storhet, som Thomas Aquinas, Karl Marx sin og Martin Bubers. Og et av Vestens fremste bidrag til sivilisasjonen er jo nettopp at vitenskapelige begrep ikke vurderes ut ifra om de «gode» eller «dårlige» moralsk sett, men om de er fruktbare.

Å være sivilisert i dag er å vite at man er potensielt barbarisk. — Terje Tvedt

Vil biskopen da også fordømme ordtak som «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner»? Og forfattere som Albert Camus som nettopp var opptatt av hvordan godheten hadde skapt noen av de verste ulykkene i historien, og som følgelig skrev i Pesten: «Ondskapen som forekommer i verden, skyldes nesten alltid uvitenhet, og den gode viljen kan forårsake nesten like mange ulykker som ondskapen, om den ikke er bestemt av kunnskaper.»

Kirkens ledere vil få det travelt som portvakt – også i Språkrådet, mens de må kjempe mot et av de historisk mest positive trekkene ved den vestlige sivilisasjons idéhistorie: dens erkjennelse av paradokser og selvmotsigelser som en del av livet og historien.

Forholdet mellom ondskap og godhet er uendelig mer komplekst enn fariseer-regnskapet til biskopene og lederen av partiet Rødt i Bergen. De iscenesetter seg som godhetens herrer, men er det snarere uttrykk for en paternalisme i den påståtte «gode saks» tjeneste?

De bryter i hvert fall med den innsikten i dualismens vilkår som nettopp er et av Vestens fremste bidrag til verden: Å være sivilisert i dag er å vite at man er potensielt barbarisk.

Godhetstyranniet er en ny form for maktutøvelse

Å fordømme godhetstyranni-begrepet samtidig som man snakker om at det strider mot «norske verdier» (Sommerfeldt), at det bryter med Norges solidaritetstradisjon, at det er på kant med tradisjonen fra arbeiderbevegelsen, er nytale.

Arbeiderpartiets store fortjeneste var jo snarere at de – og de fleste andre politiske bevegelser i dette landet – har vært faktaorientert, interessebasert, pragmatisk, retorisk og empatisk ja, men uten på noe tidspunkt å redusere alle spørsmålene til moral.

Å fordømme godhetstyranni-begrepet samtidig som man snakker om at det strider mot «norske verdier» er nytale

Godhetstyranniet er en ny form for maktutøvelse, og grunnen til at det så ofte påvirker debattklimaet nå avspeiler både dype historiske prosesser i forholdet mellom sekularisme og lutheranisme, trekk ved det postmoderne samfunnet generelt og spesielt den nye meningsbærende elitens sosiale bakgrunn.

Denne nye elitens samtidsimperialisme overfor fortiden innebærer at alle som har kjempet for sosiale og politiske fremskritt, arbeiderbevegelsen og solidaritetsbevegelsen, blir modellert og omformet til et speilbilde av deres egen banaliserende moralisering.

Dette innebærer en sakte kvelning av historien som fortid, og dermed en uunngåelig kvelning av fornuften og evnen til å handle moralsk.

En sammenligning av dagens debatt om flyktninger, integrasjon, islam og landets fremtid med debatten om samfunnets utfordringer på 1950- og 1960-tallet avdekker at ikke bare er tonen forskjellig, men kanskje enda mer slående er innholdsløshetens posisjon.

Derfor truer godhetstyranniet demokratiet selv, fordi det gjør konkret kunnskap om virkeligheten i bunn og grunn irrelevant.

Det er bare ett standpunkt som likevel er moralsk rett – ens eget, og den offentlige samtalen om virkeligheten er i realiteten død, fordi den er unødvendig.

Comments

comments

Be the first to comment

Leave a Reply